KENYA

Vårt misjonsarbeid startet i Kenya. Jan Ernst hadde sin første tur dit i januar 1973 for å lage en rapport for Troens Bevis om arbeidet til de mange innfødte evangelistene som hadde blitt underholdt allerede i mange år der. I tillegg skulle han introdusere Aril Edvardsens da helt nye brevkurs «Evig liv». Det ble mange spennende rapporter og avtale om å få oversatt brevkurset til Kiswahili som var det nasjonale språket i landet.

 

Senere på året fikk han brev fra Kenya at kurset var oversatt, men de hadde ikke kapasitet blant misjonærene der til å drive brevkurset. Han ble bedt om å komme ut for å lære opp nasjonale kenyanere som kunne arbeide med å spre brevkurset.

 

Etter mye bønn og overveielse bestemte han seg for å ta med familien til Kenya for en periode på 2 år for å sette i gang et kontor og senter for drift av brevkurset. Han skulle da lære opp en liten lokal gruppe medarbeidere som kunne drive dette videre. I slutten av november samme år reiste han med familien til Kenya, og bosatte seg først i byen Embu som hadde blitt valgt som et ideelt sted å ha dette kontoret. Det hadde vært noen hektiske måneder for å skaffe seg støttepartnere til oppholdet i Kenya, men de hadde fått en liten gruppe misjonsvenner som hadde lovet månedlig støtte, og en misjonskasserer som kunne formidle støtten til dem i Kenya og formidler rapporter fra arbeidet til støttepartnerne hjemme.

 

Jan Ernst arbeidet i den nasjonale pinsebevegelsen som hette East Africa Pentecostal Church og som var startet av de norske misjonærene Karly og Walther Olsen. De hadde noen hundre lokale menigheter over store deler av landet, men mest midt i landet omkring Mount Kenya og langs hele kystområdet. I tillegg til å lære opp personer som kunne drive brevkurset ble han etter hvert også engasjert i misjonsarbeidet som forkynner.

 

Et par måneder før de to planlagte årene var omme, reiste Jan Ernst og familien på en stor misjonskonferanse i Nairobi. Den var arrangert av Lausanne-bevegelsen og var en oppfølgning av den store og banebrytende misjonskonferanse som Billy Graham hadde arrangert i byen Lausanne i Sveits året før. Det ble holdt oppfølgningskonferanser i flere land og da også i Kenya. Her fikk Jan Ernst informasjon som sjokkerte ham. Han hadde fått inntrykk av at Kenya var gjennom-misjonert med menigheter overalt, men i konferansen la de fram rapporter om at det var over 20 unådde stammer og folkegrupper i landet som aldri hadde blitt nådd med evangeliet. De fleste av disse lå i det nordlige Kenya, og noen ikke så langt fra byen hvor Jan Ernst og familien bodde.

 

Denne konferansen ble helt banebrytende for Jan Ernst og la ned et sterkt kall til å gjøre noe med utfordringen om at så mange stammer ennå ikke var nådd med budskapet om Jesu frelse og forsoning. Han opplevde et konkret kall fra Herren om å engasjere seg i oppdraget å nå disse stammene med evangeliet.

 

Tiden var snart inne for at de skulle reise hjem til Norge da oppdraget med å lære opp arbeidere for brevkurset var ferdig. Nå opplevde han klart og tydelig at de måtte komme tilbake for å bringe evangeliet til de unådde folkegruppene i det nordlige av landet. Han fikk gjøre en del undersøkelser før hjemreisen, og noen av de unådde stammene bodde ikke så mange timers kjøring fra der hvor de bodde i Kenya. Han besøkte et par av stedene og fant ut at den informasjonen som var gitt på Lausanne-konferansen i Nairobi stemte. Det sjokkerte også de nasjonale evangelistene i East Africa Pentecostal Churches, da de fleste av disse ikke hadde reist til disse områder av landet og kjente ingenting til situasjonen i disse områder av landet. Jan Ernst forstod at han måtte ha en sterkere gruppe av støttepartnere hjemme, da det ville bli større utgifter involvert og de trengte en større og bedre bil da veier og kommunikasjon var langt dårligere på disse stedene.

 

Det ble noen hektiske måneder i Norge etter hjemturen etter de første to årene i Kenya. Jan Ernst reiste over store deler av landet og hadde misjonsmøter for å samle flere støttepartnere. Han fikk også gleden av å være med på en misjonskonferanse i Nederland og presenterte behovet der. Denne organisasjonen ble tent for utfordringen av å nå unådde folkegrupper, og de bestemte seg for å låne ut et lite 4-seters Cessna-fly og støtte en nederlandsk pilot og hans familie for to år. Det gjorde at Jan Ernst kunne reise til Kenya igjen etter noen måneder med midler til å kjøpe en brukt Toyota Landcruiser og fikk ha en pilot som nabo med et fly tilgjengelig noen få kilometer unna. Det ble byen Meru ved Mount Kenya som ble utgangspunktet for arbeidet, og det var svært strategisk for å kunne enkelt nå opp til de unådde stammene nord i landet. Veiene var dårlige og noen steder kunne det lønne seg å bruke fly da det var mange mindre flyplasser i de vanskelig tilgjengelige områdene.

 

Pinsebevegelsen East Africa Pentecostal Churches hadde flere hundre aktive forkynnere så den første utfordringen var å kunne tenne dem for å bli misjonærer i sitt eget land. Da Jan Ernst kom tilbake til Kenya samlet han et par hundre av disse og talte Guds ord med et sterkt opprop til dem om å gå til de unådde. Da innbydelsen gikk ut strømmet over 40 vitner fram til plattformen og bøyde kne på gulvet, gråt og ropte ut at de var villig til å gi livet sitt for å nå disse stammene. Det var en samling som gjorde sterkt inntrykk, og Aril Edvardsen hadde gitt løfte om at Troens Bevis skulle underholde de lokale misjonærene økonomisk om de reiste ut.

 

Nå ble det satt i gang et stort arbeid for å nå disse stedene i nord-Kenya og vi sendte ut misjonærene to i hver by. Deres oppdrag var å forkynne på markedene, skaffe et sted hvor de kunne bo framover og et sted som egnet seg for møter. Når vi fikk beskjed om at det var klart tok Jan Ernst med seg noen evangelister i bilen og kjørte til byene for noen dagers stor kampanje der. Mange ble frelst, helbredet og opplevde Gud sterkt, og de to som var blitt stasjonert der fikk oppdraget å ta hånd om de nye kristne og fortsette arbeidet.

 

Disse framstøtene fortsatte vi med i nesten to år og det resulterte i at vi hadde fått aktive menigheter blant fem av de unådde folkegruppene. Jan Ernst forteller at han aldri kommer til å glemme de første dåpshandlingene på nye steder. Det var gripende opplevelser å se nye stammer komme til frelse og søke Jesus og la seg døpe.

 

I løpet av disse årene var det også at Jan Ernst ble bedt om å komme til Sudan for å starte nye menigheter der. En evangelist derfra som gikk bibelskole i Nairobi hadde vært med på menighetsplantingen i Kenya da han var på besøk hos oss, og ble tent i brann for å gjøre det samme i Sudan. Det ble startskuddet til menighetsbyggingen i Sudan og vi fikk registrere en pinsebevegelse der som ble kalt Sudan Pentecostal Churches.

Vi arbeider fremdeles i Kenya med å nå ikke nådde og lite nådde områder i landet. Derfor har vi flere pioner-misjonærer som arbeider på forsømte steder og ennå unådde folkegrupper. Noen steder er vanskelige å nå, og det gjelder særlig stammer som bor mot grensen til Somalia. Her kan det noen steder være farlig i forhold til islamister. En av våre evangelister der ble drept på gaten. Be om at vi kan nå disse stammene og be om beskyttelse for dem som reiser dit.