SØR SUDAN
Et land født etter tiår med krig
Etter flere tiår med krig mellom det islamistiske styret i Sudans hovedstad Khartoum og de mer kristne stammene i sør, ble Sør-Sudan en selvstendig stat i 2011 – med Juba som hovedstad. Drømmen om frihet hadde levd i hjertene til folket i sør helt siden 1950-årene, da Sudan ble løsrevet fra britisk kolonistyre.
Stor glede – men kortvarig fred
Da den nye staten ble etablert, var gleden enorm. Folket jublet under sitt eget flagg, og mange kristne så oppfyllelsen av sine bønner etter mange år med lidelse og kamp. Flere land bidro for å hjelpe den unge nasjonen på beina, men dessverre gikk det ikke lenge før konfliktene blusset opp igjen. Uenighet mellom ledere fra ulike stammer i regjeringen utviklet seg raskt til væpnet konflikt, og stammene fulgte sine ledere i kamp. Denne interne krigen ble på mange måter enda mer ødeleggende enn den lange borgerkrigen mot nord. Tusener måtte igjen flykte — mange tilbake til flyktningleirene i Nord-Uganda som de nettopp hadde forlatt i håp om et nytt liv i eget land.
Begynnelsen i Juba
Mens vi tjenestegjorde som misjonærer i Kenya, kom vi i kontakt med flere sudanesiske troende som brant for å bringe evangeliet tilbake til sitt eget folk. En av dem var Benjamin L. Terah, som gikk på bibelskole i Nairobi.
Benjamin bodde tidvis hos oss, og ble sterkt inspirert av menighetsplantingsarbeidet vi drev i Nord-Kenya. Etter fullført bibelskole vendte han tilbake til Sudan, fast bestemt på å forkynne og starte nye menigheter i Sør-Sudan. Han kom senere tilbake til Kenya og ba om hjelp, og Jan Ernst reiste nordover for å støtte ham. Sammen begynte de å trene nyfrelste i evangelisering og forkynnelse. Arbeidet vokste raskt, og snart ble også flere forkynnere sendt fra Kenya til Sør-Sudan som misjonærer for å støtte de unge menighetene.
Sudan Pentecostal Churches blir etablert
Etter kort tid ble det nødvendig å registrere de nye menighetene overfor myndighetene i Sudan. Det ble derfor utarbeidet vedtekter for en nasjonal menighetsbevegelse – Sudan Pentecostal Churches (SPC). Jan Ernst la stor vekt på at dette skulle være en sudanesiskeid bevegelse, ikke styrt av noen utenlandsk misjon, men åpen for samarbeid og støtte fra dem som ønsket å bidra til evangeliseringen av landet.
Vedtektene ble godkjent av myndighetene, og Sudan Pentecostal Churches ble dermed registrert som den første pinsebevegelsen i Sudans historie.
Krigen bryter kontakten
Gjennom flere år reiste Jan Ernst til Sudan hele 15 ganger for å holde møter, seminarer og utruste ledere. Arbeidet vokste, nye menigheter ble etablert, og de første kirkebyggene ble reist.
Men i 1983 brøt borgerkrigen mellom nord og sør ut for fullt. Kontakt med menighetene ble nesten umulig. Det ble mye bønn, men lite nytt om hvordan arbeidet utviklet seg.
Gjenopprettet kontakt etter mange år
I 1996 fikk bladet Korsets Seier besøk av en kirkeleder fra Khartoum, sammen med ni andre ledere fra Sudan – invitert til Norge av Mellomkirkelig Råd og Norad. Han fortalte at pinsebevegelsen i Sudan var startet av en nordmann, og at det fantes hundrevis av menigheter i Sør-Sudan som kalte seg Gabrielsen Pentecostal Churches.
Da redaksjonen forsøkte å finne “Gabrielsen”, var Jan Ernst på studietur i USA. Da han kom hjem, tok de kontakt og spurte om det var han som hadde vært i Sudan. Han bekreftet det, og forklarte at bevegelsen egentlig het Sudan Pentecostal Churches, ettersom han selv hadde skrevet vedtektene.
Dette åpnet døren for fornyet kontakt. Gjennom den svenske misjonæren Leif Zetterlund, som ledet den humanitære organisasjonen IAS, ble det arrangert et seminar i Nord-Uganda i 1999. Forkynnere fra de såkalte “frigjorte områdene” i Sør-Sudan ble invitert – og 70 pastorer klarte å komme.
Møtet ble et sterkt gjensyn mellom Jan Ernst og mange av dem han hadde trent 12–15 år tidligere. I Koboko underviste han en uke, og lederen for bevegelsen ønsket ham velkommen med ordene:
“Det er en stor glede å ha bestefaren til Sudan Pentecostal Churches som vår hovedtaler.”
En raskt voksende bevegelse
I dag er Sudan Pentecostal Churches en av de største kristne bevegelsene i både Sudan og Sør-Sudan, med nær 400 lokale menigheter og over 120 000 troende. Arbeidet vokser fortsatt raskt.
Etter freden mellom nord og sør står de nå overfor nye utfordringer: mange som ble frelst mens de var flyktninger i hovedstaden, vender nå tilbake til sine hjemsteder og ønsker å starte nye menigheter. Samtidig finnes det fortsatt unådde folkegrupper i Sør-Sudan, og arbeidet pågår for å nå disse med evangeliet.
La oss be om at dette arbeidet lykkes – at evangeliet skal fortsette å spre seg, og at folket i Sør-Sudan skal få erfare både åndelig og menneskelig gjenreisning etter mange år med krig og lidelse.